Midgard: Menneskenes rike
Norrøn mytologi består av flere ulike verdener og riker. Blant dem finner vi Midgard. I denne artikkelen skal du lære mer om dette fascinerende riket, som ikke er noe annet enn menneskenes hjemsted.
Ved universets begynnelse fantes det bare to verdener: Muspelheim, som var brennhett og fylt med ild, og Nivlheim, som var det motsatte – frosset i is. Nivlheim ble også kalt tåkeheimen, og elvene Elivågar ga litt bevegelse til dette iskalde landskapet.
Det var i disse elvene at rimtussen Yme ble født. Han ga senere opphav til en kjempe med seks hoder, et par andre kjemper, samt en ku ved navn Audhumbla. Hun hadde så store jure at melken som strømmet ut, dannet fire elver. Audhumbla ga liv til Bure, som igjen ble far til Bor. Bor ble far til de tre første æsene: Odin, den største av gudene, Ve, åndelighetens gud, og Vilje, viljens gud.
En dag ønsket de tre brødrene å drepe rimtussen Yme. Han var så enorm at blodet som strømmet fra kroppen hans, druknet alle de andre kjempene. Bare Bergelme og hans kone overlevde, noe som gjorde dem til forfedre for alle fremtidige kjemper. Etter drapet fraktet Odin, Ve og Vilje Ymes kropp til midten av Nivlheim, Ginnungagap.
På dette tidspunktet skapte de jorden av kjøttet hans, og havene og innsjøene av blodet hans. Knoklene ble brukt til å lage fjellene. Hele kroppen hans ble brukt til å bygge noe nyttig. Hodeskallen hans ble til hvelvingen over himmelen, mens hjernen ble brukt til å skape skyene. Tennene og knokkelbitene ble til stein og klipper. Ymes øyenbryn ble brukt til å bygge en mur for å beskytte mot kjempene.
Det er altså takket være rimtussens kropp at de syv andre verdenene i norrøn mytologi ble skapt. Universet og alle disse verdenene holdes oppe av Yggdrasil, livets tre. I Ymes kjøtt oppdaget gudene vesener som lignet på mark. De tre brødrene ga dem intelligens og menneskelig form: det var slik dvergene ble født. Fire av disse dvergene ble plassert ved hvert sitt hjørne av himmelhvelvingen. Nordre, Sudre, Vestre og Austre ga dermed navn til verdenshjørnene.
Ifølge enkelte norrøne tekster hadde dvergene sin egen verden: Nidavellir. Det sies også at de opprinnelige verdenene av is og ild, Nivlheim og Muspelheim, en gang var én. Fra denne skapelsen av verden ble Midgard til.
Midgard, et sentralt sted
Navnet Midgard har flere ulike etymologiske kilder. På norrønt opptrer det som Miðgarðr, mens det på gammelsaksisk (forløperen til gammeltysk) er Middilgard som dukker opp i Heliand, et dikt om livet. Disse formene stammer fra urgermansk: midja-gardaz. Det er en kombinasjon av midja, som betyr midten, og gardaz, som representerer et inngjerdet område.
På norrønt betyr navnet Midgard «midtre inngjerding». Det finnes varianter som betyr «sentralt inngjerdet område». Den første betydningen av ordet refererer til sivilisasjonens plassering i de ni verdenene. Det finnes også en annen betydning knyttet til ordet Midgard. Den første delen representerer midten horisontalt, mens den andre refererer til den vertikale posisjonen. «Gard» finnes også i navnet Åsgard, som er gudenes og gudinnenes (æsene) verden.
Alle delene av Ymes kropp ble brukt til å skape jorden der menneskesivilisasjonen bor. Dette riket er til stede blant de ni verdenene, men er det eneste som er synlig for mennesker. Det er verdt å merke seg at de andre verdenene, som kan krysse Midgard, alle er usynlige.
Gitt sin sentrale plassering i Yggdrasil, var Midgard det første riket som ble skapt av de tre gudene. Sentralt finner man også Jotunheim, verdenen dedikert til kjempene. De gamle tekstene i Snorres Edda plasserer denne verdenen i øst. Svartalvheim er en annen verden som opptar midten av treet. Det er de svarte alvenes, svartalvenes, domene. Dvergene bor også der, noe som skaper forvirring med Nidavellir, det andre riket for disse vesenene.
Etter skapelsen av universets sentrum, bestemte Odin, Vilje og Ve seg for å skape to andre nivåer. Over Midgard ligger Åsgard, domenet til æsene og Valhall. Vanaheim er vanenes rike. Til tross for krigen mellom de to gudeættene, er Vanaheim til stede i Yggdrasil, men langt fra Åsgard. Alvheim er lysalvenes rike. Under Midgard, på det nedre nivået, ligger Muspelheim og Nivlheim, for ild og is. Til slutt er Helheim det siste riket. Det er stedet der de døde som ikke har levd et godt liv, ender opp. Dette inkluderer også de som døde av sykdom og alderdom.
Enkelte kilder og oppfatninger plasserer rikene annerledes. Svartalvheim plasseres heller på det nedre nivået, mens Muspelheim, ildens rike, ligger ved siden av Midgard.
Midgards sentrale plassering gjør dette riket til et balansepunkt. I Yggdrasil sammenlignes det med stammen. Ødeleggelsen av det ville føre til at treet ble hugget ned og at hele verden gikk under. De mørke verdenene nederst og gudenes verdener øverst ville dermed blitt adskilt. Midgard har til slutt en sentral plassering og en viktig betydning.
En inndeling i par
Det særegne ved verdenene i norrøn mytologi er at de kan grupperes i par. Denne grupperingen gjøres ved hjelp av den motsatte betydningen av de ulike rikene. Vi får da:
- Muspelheim og Nivlheim for motsetningen ild/varme og is/kulde.
- Vanaheim og Jotunheim for motsetningen skapelse og ødeleggelse.
- Alvheim og Svartalvheim for motsetningen lys og mørke.
- Åsgard og Helheim for motsetningen krigerdød og naturlig død.
Som et symbol på balanse kan Midgard derfor ikke krysses med et annet vikingrike.
Midgardsormen: Jormungandr
Jorden og Midgard består av store vannmasser. I havet, som beskrives som ugjennomtrengelig, finner vi Jormungandr, den gigantiske sjøormen. Han er så stor at han kan omringe verden med kroppen sin, og han klarer til og med å bite seg selv i halen. Ægir og Ran bor i havets dyp og dreper uheldige sjøfolk.
Ifølge Snorres Edda er Jormungandr sønn av Loke, listens gud, og kjempen Angerboda. Like etter fødselen kastet Odin ham ut i Midgards vann. På grunn av sin vekst nådde ormen en gigantisk størrelse og klarte å dekke hele menneskenes verden. Skapningen kalles derfor også Midgardsormen.
Kapittel 34 i Gylfaginning beskriver dette øyeblikket:
«Han kastet ormen i det dype havet som ligger rundt alle landområder, men ormen vokste så mye at han nå ligger midt i havet, omringer alle landområder og biter seg selv i halen.»
Ved å omringe Midgard med sin gigantiske størrelse, beskytter Jormungandr menneskenes verden mot andre som ønsker å trenge inn uten tillatelse. Selv om han er en motstander av de viktige gudene, er han derfor et symbol på beskyttelse for menneskene. Midgardsormen er også opphavet til alle maritime fenomener som vikingene opplevde under sine tokt i Europa: stormer og flodbølger.
Hvis Odin kastet ham i Midgards hav ved fødselen, var det fordi han visste at ormen besatt stor kraft. Takket være størrelsen ble han fryktet av alle, og ingen våget å utfordre ham før Ragnarok. Bare Tor våget det under en fisketur med rimtussen Hymer. Han brukte et oksehode for å lokke til seg Jormungandr. Da monsteret kom opp av vannet, løftet Tor sin hammer for å slå ham. Men Hymer, skremt av stedet og ormen, kuttet snøret. Ormen forsvant, og en rasende Tor dyttet kollegaen sin over bord for å bli kvitt ham for godt. Den neste kampen mellom de to vil finne sted under Ragnarok.
En forbindelse med Åsgard
Før vi tar for oss Midgard under den siste kampen i Ragnarok, må vi nevne forbindelsen mellom menneskenes verden og gudenes verden.
Visste du at Midgard kalles Mannheim (for «menneskenes hjem»)? Dette skyldes en eldre betegnelse der alle rikene hadde suffikset -heim. Dette betyr rike eller verden på norrønt, mens suffikset -gardr tilsvarer mer et inngjerdet område.
Midgard er altså stedet der vikingene bor. De drev med plyndring og erobring av territorier, spesielt i England. Vikingene kjempet tappert med økser og skjold. De mest krigeriske og fortjente blant dem ble sendt til Valhall, vikingenes paradis i Åsgard, gudenes domene. Valkyriene valgte ut mennene som skulle bli einherjer.
Bivrost, som betyr «skjelvende bro», er navnet på broen som forbinder Åsgard med Midgard. Det er en regnbue i tre farger. Blant dem er den røde fargen brennende ild. Hvis Bivrost brenner konstant, er det for å hindre kjempene i å bruke den. Den beskrives som mer solid enn noe annet byggverk. Imidlertid er æsen Heimdall vokter av denne broen. Byggverket vil spesielt kollapse når Muspelheims sønner ankommer under den siste kampen i Ragnarok og krysser den. Men hva skjer med Midgard under Ragnarok?
Midgard under Ragnarok
Vikingkrigerne, einherjene, forbereder seg i dagesvis i Valhall til Ragnarok-kampen. Der skal de kjempe mot kjempene og andre monstre som symboliserer ødeleggelsens krefter.
Edda-manuskriptene beskriver verdens undergang og dermed Midgards ødeleggelse under den siste kampen mellom ulike guddommer. Under slaget vil Odin, Tor og Frøy kjempe mot Loke, Fenrisulven og Midgardsormen.
Det er nettopp Jormungandr som vil stige opp fra havet for å spre giften sin over land og hav når broren hans, ulven Fenris, bryter seg løs. Vi ser da vannstanden stige og landområder bli oversvømt. Den eldre Edda beskriver dette øyeblikket:
«Trusselen kommer fra øst, med skjoldet hevet,
Midgardsormen vrir seg i raseri,
Den store ormen pisker bølgene i sitt sinne.»
Slagmarken Vigrid, på 100 mil, vil være stedet for det endelige oppgjøret. Det er her Midgard vil bli ødelagt og alt liv vil ta slutt. Menneskene vil omkomme, Fenris vil drepe Odin, mens Heimdall og Loke vil drepe hverandre. Frøy vil kjempe mot kjempen Surt, men vil bli drept fordi han ikke har sitt magiske sverd. Nesten alle deltakerne vil miste livet.
Når det gjelder Jormungandr, vil han forårsake store skader, både på mennesker og guder. Han vil dø i kamp mot Tor, men vil klare å ta med seg tordenguden i døden ved hjelp av giften sin. Etter ni skritt faller den mektige guden og hammeren hans. Vannet vil oversvømme landet, noe som vil utslette Midgard.
I kapittel 52 i Vafþrúðnismál, tredje del av den eldre Edda, beskrives skjebnen til de menneskene som dør i Ragnarok. Boligene er mange og kan være gode eller onde. Kapittel 53 forklarer gudenes og jordens skjebne. Menneskehetens bosted vil da stige opp fra havet igjen, noe som markerer Midgards gjenkomst, vakkert og grønt. Menneskeparet Liv og Livtrase, som hadde gjemt seg i skogen under Surts brann, vil være de eneste overlevende ved slutten av den profetiske verdenen. Paret vil deretter befolke Midgard på nytt.
