Bildet av vikingen i filler av brun ull er seiglivet. Det er også feil. Nordboerne elsket farger, og sterke farger kostet penger – derfor ble de vist frem.
Rødt, blått og sosial status
Å farge tekstiler krevde planter, kunnskap og tid. Blått kom fra vaid, rødt fra krapp, og gult fra ulike lokale planter. Jo mer intens og holdbar fargen var, desto mer viste plagget rikdommen til den som bar det. Utgravningene i Birka har avdekket fragmenter av fin ull og til og med importert silke, noen ganger forsterket med sølvtråder: garderoben til en elite som ikke var det minste kjedelig.
Ull som valuta
Tekstiler var ikke bare klær, det var en verdi. På Island fungerte vaðmál, en vevd ull med standardiserte mål, som offisiell byttemiddel i århundrer: man telte, betalte og gjorde opp gjeld i alen med tøy. Å produsere tøy var bokstavelig talt å produsere penger.
Og hva med viking-t-skjorten?
Selvfølgelig var det ingen som gikk med t-skjorte i vikingtiden. Et viking-plagg i dag gjør ikke krav på å være en rekonstruksjon: det formidler en forestilling – symboler, skapninger, runer – på moderne plagg. Koblingen til historien ligger ikke i snittet, men i motivet.
Våre viking-klær spiller på dette, fra t-skjorte til kåpe.
