I vår fantasi svinger vikingkrigeren et sverd. I virkeligheten holdt han mye oftere en øks – og det er ingen detalj. Sverdet var dyrt, krevde kilo med jern og en erfaren smed; få menn eide et slikt. Øksen var derimot verktøyet på hver gård: Man kløyvde tre med den, bar den i beltet, og vendte den mot fienden når dagen kom. Det er den frie bondens våpen, bóndi, og det er nettopp det som har gjort den ikonisk.
En familie av verktøy som ble våpen
Ikke alle vikingøkser er like. Den lille kasteøksen og skjeggeøksen – hvor eggen strekker seg nedover for å gripe tak i et skjold eller en arm – ble brukt i nærkamp. I den andre enden har vi breiðøx, den danske «brede øksen» med to hender som dukket opp mot slutten av vikingtiden. Den kunne kløyve en hjelm: Det er denne huskarler svinger på Bayeux-teppet, rundt år 1070.
Når øksen blir et statussymbol
Noen var aldri ment for kamp. Mammen-øksen, oppdaget i en dansk grav fra 900-tallet, er innlagt med sølvtråder som danner flettemønstre med fugler og ranker – et prestisjeobjekt, begravd med en mann av høy rang. Den minner oss om at et våpen hos skandinavene også kunne være en sosial signatur.
Og myten om hornene?
Et ord for å avlive en seiglivet myte: Ingen vikingøks – eller hjelm – var prydet med horn. Dette bildet stammer fra 1800-tallet, fra operakostymer og romantisk billedkunst, ikke fra arkeologiske utgravninger. Den ekte vikingøksen er nøktern, funksjonell, og nettopp derfor enda mer imponerende.
Våre vikingøkser gjenskaper disse historiske formene, fra skjeggeøksen til den store kampøksen.
