Hos vikingene var en ring ikke først og fremst et smykke. Det var to langt mer alvorlige ting: penger og et gitt ord.
Et smykke som også var en bankkonto
Vikingøkonomien fungerte etter vekten av edelt metall. Lenge fantes det ingen pregede mynter med fast verdi: Man veide sølvet. Armbånd og ringer (baugar) fungerte som en bærbar reserve – man kuttet av et stykke for å betale, derav skattene fylt med «hacksølv» (hacksilver) som er funnet over hele den nordiske verden, som Cuerdale-skatten i England, en av de største i Europa. Å bære rikdommen på armen eller fingeren betydde å ha den på seg.
Ringen man sverget på
En ring kunne også forsegle en forpliktelse. Islandske kilder beskriver eiðbaugr, edsavleggelsesringen som ble oppbevart i helligdommen eller på tinget, hvor man avla de mest høytidelige eder. Landnámabók forteller at høvdingen bar den på armen under tingmøtene og farget den med blodet fra ofringene. Å sverge på ringen forpliktet mer enn bare ord: Man tok gudene som vitner.
Og symbolene?
Autentiske nordiske ringer er ofte nøkterne: en vridd ring, noen stempler. De forseggjorte mytologiske motivene vi finner i dag – ulv, drage, runer – er i hovedsak en moderne nytolkning, inspirert av ekte vikingkunst, men tilpasset dagens smykker. Det er ingen mangel: det er en måte å holde den nordiske fantasien i live på dagens finger.
Våre vikingringer viderefører disse to arvene, materialet og symbolet. Avhengig av hvilket vesen som taler til deg, utforsk også våre ulveringer eller våre drageringer.
