Viking-skjoldet bærer på et paradoks: Det var krigerens viktigste utstyr, og samtidig det mest forbruksvarepregede. Tynt, lett og laget for å absorbere støt for så å gå i stykker – det beskyttet ved å ofre seg selv.
Mykt treverk, og det er meningen
De runde skjoldene som er funnet – spesielt de sekstifire eksemplarene fra Gokstadskipet i Norge – er laget av tynne planker av lind eller or, knapt forsterket, med en umbo, den sentrale jernbulen, som beskytter hånden. Et slikt skjold stopper ikke slagene: det «spiser» dem, splintres, og låser fast motstanderens sverd eller øks i et avgjørende øyeblikk. Man brukte flere skjold i løpet av samme slag.
Farger, nesten som et våpenskjold
Skjoldene fra Gokstad var malt, vekselvis i svart og gult, og festet langs skipssiden. Fargen var ikke tilfeldig dekorasjon: den identifiserte, samlet og imponerte. Her berører vi de fjerne opprinnelsene til det middelalderen senere kalte heraldikk.
Og kvinnene i kamp?
Spørsmålet engasjerer arkeologien. Birka-graven kjent som Bj 581, lenge presentert som graven til en elitekriger omgitt av sine våpen, viste seg i 2017, gjennom DNA-analyse, å tilhøre en kvinne. Debatten forblir åpen om hennes nøyaktige rolle – men den norrøne krigerkvinnen er ikke lenger bare noe fra sagaene.
Våre viking-skjold gjenskaper den runde formen og den sentrale umboen.
