Jormungandr: Alt du trenger å vite om Midgardsormen
Blant de norrøne guddommene finner vi Loke. Som sønn av jotunen Fårbåte og Laufey, er han guden for list, illusjoner og splid. Diktet Lokasenna 9 avslører at han og Odin inngikk en pakt slik at Loke kunne bli en del av æsenes gudeverden. Hingsten Svadilfare, som ble forvandlet til en hoppe, ga for øvrig opphav til Sleipnir sammen med listguden – den åttebeinte hesten til den mektigste guden.
Loke er også opphav til flere spektakulære skapninger. I kapittel 34 i Gylfaginning fra Snorres Edda står det at han blir far til flere monstrøse barn med jotunkvinnen Angerboda. Blant disse er Hel, Jormungandr og Fenrisulven, som alle vokste opp i Jotunheim. Profetiene rundt deres fødsel beskrev at disse barna ville bringe ulykke over gudene. Det var av denne grunn at gudene ønsket å kvitte seg med dem, og Odin tok på seg dette oppdraget.
Først har vi Hel, hvis ansikt er halvt nedsenket i dødens mørke. Dødsgudinnen ble sendt av Odin til Nivlheim (eller Helheim), dødsriket for de som ikke døde i kamp (sykdom eller alderdom). Hun ble dermed vokter og hersker over dette kalde og mørke stedet.
Ulven Fenrisulven vokste seg så stor at bare Ty hadde mot til å mate den. Æsene bestemte seg for å lenke den fast, først med lenken Løding, som en utfordring. Modellen Dromi, som var sterkere, klarte heller ikke å holde ulven. Det var til slutt det magiske båndet Gleipnir, formet som et silkebånd, som klarte å holde den fanget.
Jormungandr, som er hovedpersonen i denne artikkelen, ble ansett som altfor farlig av Odin og de andre gudene helt fra fødselen av. Den mektigste guddommen grep tak i ormen og kastet den ut i havet rundt Midgard, menneskenes verden. På det tidspunktet var Jormungandr bare en liten slange, men han skapte allerede frykt blant gudene. Kapittel 34 i Gylfaginning beskriver dette øyeblikket:
«Han kastet ormen i det dype havet som ligger rundt alle landområder, men ormen vokste seg så stor at den nå ligger midt i havet, omkranser alle landområder og biter seg selv i halen.»
Det at han ble kastet på et sted han ikke kjente, stoppet ikke Jormungandr fra å vokse. Veksten hans var så imponerende at han til slutt omkranset hele Midgard.
Representasjonen av Midgardsormen
Sønnen til guden Loke kalles også Midgardsormen. Dette navnet kommer dels av hans gigantiske størrelse, som ifølge historiske beretninger gjør at han kan omkranset verden og til og med bite seg selv i halen. Navnet er også en konsekvens av fødselen hans, da han ble kastet i menneskenes hav av Odin.
Etymologien til Jormungandr stammer fra norrønt. «Jormun-» representerer dyrets enorme størrelse, mens «gandr» betyr monster. Ved å kombinere disse to ordene får vi et enormt monster, noe som er en ganske god beskrivelse av dette vesenet. I Snorres Edda blir han kalt Miðgarðsormr. På norrønt betyr dette verdensorm eller Midgardsorm. Suffixet «ormr» betyr slange/orm, en annen betegnelse på monsteret. Han blir også kalt Naðr fordi han er beslektet med en drage.
Som vokter av Midgard eliminerer han til slutt alle som ikke er invitert dit. Det er derfor Jormungand blir sett på som et symbol på beskyttelse for menneskene. Vikingenes verden ble dermed beskyttet av denne gigantiske havskapningen. Vikingenes sjøtokter over hele Europa var preget av voldsomme naturfenomener, stormer og flodbølger. Hans tilstedeværelse bidro til slutt til å opprettholde balansen i verden. For menneskene er han symbolet på havet – både stort og mystisk – og farene det bringer med seg.
Skaldediktet Ragnarsdrápa omtaler ham for øvrig med kjenninger, metaforer fra det skandinaviske språket, som «endiseiðr allra landa», som betyr «grensefisk for alle land». Et annet skaldedikt, Húsdrápa, bruker kjenningen «menn storðar» for verdens halskjede og «stirðþinull storðar» for verdens stive tau. Skalden Eysteinn Valdason betegner Jörmungand med kjenningen «seiðr jarðar», som oversettes til jordens fisk. Andre metaforer av denne typen eksisterer, noe som beviser ormens betydning for vikingene.
Kjennetegn ved Jormungandr
Jormungandr er en gigantisk orm som lever i havet rundt Midgard. Siden han beskrives som et monster, var han tilsynelatende ikke særlig vakker å se på. Ormen ble også sammenlignet med en drage. Størrelsen hans er slik at man kan si at dette dyret er det største beistet i norrøn mytologi. Det er ikke uten grunn at han ble oppdratt i Jotunheim, jotnenes rike, i sine første måneder.
Utover størrelsen som omkranser verden, er Jormungandr i stand til å sprute dødelig gift. Det er de store tennene i kjeften hans som gjør at han kan skille ut giften. Kjeften er så stor at ormen kan svelge hvilken som helst gud eller jotun hel.
Man kan tenke seg at ormens enorme størrelse gir ham en sterk personlighet. Men det finnes få historiske kilder som beskriver karakteren til Jormungandr. Vi skal senere forklare at han møtte Tor flere ganger, og at det ikke gikk særlig bra. Dette monsteret tilbringer mesteparten av tiden sin på havets bunn, skjult i mørket og alene. Når han stiger opp til overflaten, kan man si at han uttrykker sin ensomhets vrede. Det er av denne grunn at ormen har en spesielt voldelig og aggressiv holdning når han kommer opp til overflaten.
Denne oppførselen blir spesielt synlig i hans forhold til tordenguden Tor.
Konfrontasjonene med Tor
Mellom sjøormen og guden som fremmaner lynet, kan man si at de to hatet hverandre. Men hvorfor?
Jormungandr og Tor møttes tre ganger. Kapittel 46 i Gylfaginning fra Snorres Edda forteller om besøket Tor og andre guddommelige følgesvenner avla hos Utgards-Loke, jotunen og herren over Utgard-slottet i Jotunheim. For å ydmyke gudene, foreslår kongen flere utfordringer som virker enkle ved første øyekast. Tor må blant annet løfte en katt, men klarer det ikke. Til tross for sine anstrengelser, klarer han bare å løfte én pote fra bakken. De andre utfordringene besto i å drikke fra et horn og beseire en gammel amme.
Dagen etter avslører jotunen at prøvelsene var manipulert med illusjoner: katten var Jormungandr, drikkehornet var forbundet med havet, og den gamle ammen var selve alderdommen. Men i stedet for å ydmyke Tor, lærer kapittel 47 i samme poetiske fortelling oss at dette var en demonstrasjon for alle jotnene:
«At du løftet katten, virket ikke mindre bemerkelsesverdig for meg. For å si sannheten, alle som så at du klarte å løfte én av potene hans fra bakken, ble redde, for denne katten var ikke det den så ut til å være: det var Midgardsormen, som ligger rundt alle landområder, og hvis størrelse knapt er stor nok til at halen og hodet kan berøre jorden. Men du løftet ham så høyt at du bare var en kort avstand fra himmelen.»
Fra det øyeblikket bestemte Tor seg for å beseire Jormungandr, noe som er opphavet til hatet mellom de to.
Midgardsormen og tordenguden skulle møtes en andre gang. Flere historiske dikt indikerer at Tor en dag tok skikkelsen til en ung mann for å dra på fisketur i Midgard sammen med jotunen Hymer. Mens de seilte ut, brukte guden et oksehode som agn. Han ønsket å dra langt ut, men jotunen nektet av frykt for ormen. Tor dro ut likevel, og det var Jormungandr selv som bet på kroken. Kraften dyret utviklet var så stor at Tor holdt på å tippe over bord. Men guden klarte å dra ham opp for å slå ham med sin hammer Mjölnir. Dessverre kuttet jotunen snøret av frykt, og ormen ble sluppet fri. Rasende kastet Tor jotunen over bord.
Denne legenden førte til at hatet mellom de to ble enda sterkere. Siden han var nær ved å bli truffet av den berømte hammeren, føler ormen nå også et hat mot Tor.
Verdens undergang ifølge norrøn mytologi vil inntreffe under slaget ved Ragnarok. Det er under dette slaget at Loke, far til de tre skapningene, vil lede jotnene mot gudene. Fenrisulven vil klare å bryte seg løs fra sine lenker for å delta i slaget. Hel vil imidlertid ikke delta, men vil sende en hær av døde, som vil bli kommandert av hennes far. Jormungand vil forårsake en flodbølge over landområdene fordi han blir grepet av jotnenes raseri. Hans ankomst er beskrevet i kapittel 51 i Gylfaginning:
«Da vil havet flomme over landområdene, fordi Midgardsormen, grepet av sitt «jotun-raseri», vil nå land. […] Midgardsormen vil blåse ut så mye gift at han vil sprute den over hele luften og havet. Han vil være helt skremmende og vil gå frem ved siden av ulven».
Teksten forklarer at Odin vil kjempe mot Fenrisulven, som vil drepe ham fordi Tor ikke vil kunne komme ham til unnsetning. Han vil nemlig ha nok med å kjempe mot Midgardsormen:
«Ved hans side vil Tor ri, men han vil ikke kunne hjelpe ham, fordi han vil ha nok å gjøre når han kjemper mot Midgardsormen. […] Tor vil drepe Midgardsormen og ta ni skritt til før han faller død om på bakken, på grunn av giften som ormen spruter på ham.»
Arkeologiske spor
Myten om Tors fiske, beskrevet tidligere, har blitt avbildet på flere steiner som stammer fra vikingtiden. Dette viser hvor populær denne historien var.
Det best bevarte sporet er Altuna-runesteinen i Sverige. Den stammer fra år 1050 og viser Tor som holder hammeren sin i den ene hånden og en fiskesnøre i den andre. På enden av denne finner vi sjøormen. Man ser også gudens føtter som går gjennom båten, noe som virkelig gjenspeiler det legenden beskriver.
Gosforth-korset i England stammer fra det 10. århundre. Der ser man også en mann som holder en hammer. Men det som er slående ved denne fremstillingen, er at et oksehode er til stede på enden av snøret.
Ardre VIII-steinen ble funnet på Gotland, den største øya i Sverige. Av de åtte steinene som ble funnet, inneholder sju runeinnskrifter. Hoerdum-steinen stammer fra en periode mellom det 8. og 11. århundre. Denne kommer fra Danmark.
Disse tre siste arkeologiske sporene representerer to personer som fisker etter et dyr. Selv om dette ikke er identifisert, er det lett å anta at det er myten om Tors fiske det er snakk om.
Jormungandr og hans konfrontasjon med guden er så viktige at de har blitt beskrevet i tegneseriene Marvel: første gang i juni-juli 1978, og en annen gang i juni 1987. Mange skapninger i videospill er også inspirert av Midgardsormen.
