Vikinghus: Arven fra skandinavisk arkitektur
Vikingtiden er preget av en slående kulturell dikotomi. På den ene siden har vi de modige krigerne og de guddommelige bragdene fra norrøn mytologi. På den andre siden oppdager vi vikingenes fine kunst i all sin prakt.
Vikingene var mestere i smykker, maleri og skulptur, men de var også dyktige tømrere og arkitekter. Vikinghusene representerer dermed en av de mange arvene fra deres kultur, et karakteristisk kjennetegn som beriker de nordiske regionene.
Vikinghusenes arkitektur, en kunstform i seg selv
Det er ikke bare entusiaster av vikingkunst og -kultur som gjenkjenner den karakteristiske stilen i skandinavisk arkitektur. Disse monumentene og bygningene, som i dag regnes som kulturminner, inspirerer fortsatt moderne arkitektoniske stiler i de nordiske landene.
Et markant mangfold
Middelalderens skandinaviske arkitektur er svært synlig i Danmark. Man finner alle typer konstruksjoner, nemlig: vikinghus i mange varianter, de imponerende vikingborgene (trelleborger) og naust (naust eller nøst på norrønt). Kultplasser knyttet til kristningen av de skandinaviske folkene er av senere dato.
Som oftest lå vikinghusene isolert. De lå i sentrum av gårder, omgitt av fruktbar jord. Noen hønsehus og fjøs var knyttet til dem. Det var sjelden at bygningene var samlet i små byer. I tillegg til det som er nevnt, ble det etablert mange andre typer boliger, handelssteder og verksteder.
På den annen side var konstruksjonsteknikkene som ble brukt ved bygging av vikinghus mangeartede:
- Noen ganger håndterte de tre, hovedmaterialet for konstruksjon, ved å tilpasse og flette sammen bjelker og planker ;
- Andre ganger fullførte de arbeidet med skillevegger av leire eller gjødsel, eller de erstattet tre med mer tilgjengelige materialer.
Kjennetegn ved vikinghus
Et av de mest slående elementene i vikinghusenes arkitektur er proporsjonene. Konstruksjonene var nesten aldri i høyden, men i bredden og lengden. Med unntak av borgtårnene var konstruksjonene lave og flere meter lange.
Dessuten var de fleste vikinghus bygget av eiketre av høy kvalitet hentet fra danske skoger. I Sverige og Norge ble dette erstattet av tilhugget og sammenføyd bartre. Trekonstruksjonen var oftest synlig på innsiden, mellom bjelker gravert med vikingsymboler og horisontale støttebjelker.
Etter hvert ble konstruksjonsteknikkene forfinet for å gi bedre holdbarhet. Fuktighet, den største årsaken til slitasje, ble unngått ved hjelp av finish med leire og gjødsel.
Et annet kjent isolasjonsmateriale er torv, hentet fra det øverste jordlaget, som ble lagt i striper eller blokker. For å beskytte bjelkene mot fuktig jord, ble stein plassert i dybden rundt basene deres.
Til slutt er det trekantede taket på vikinghus nesten konstant. Det består av tre lag: et indre lag med torv der gresset vender nedover, deretter et mellomlag med komprimert jord, og et siste lag med torv vendt oppover. Som vi skal se senere, kunne de også være laget av tre.
For å holde varmen i kulden tente vikingene bål innendørs. Røyken ble evakuert gjennom et hull i taket. Det var først mye senere at piper ble utviklet. Det er derfor vikinghusene ble kalt røykhus. Mangel på lufting og dårlige ventilasjonssystemer var også årsak til mange luftveissykdommer.
Typer vikingkonstruksjoner beskrevet i litteraturen
Selv om vikinghus ligner på hverandre ved første øyekast, vil et trent øye kunne se forskjellen på de ulike konstruksjonstypene. Avhengig av funksjonen de tjente og eiernes sosiale status, skiller boligene seg fra hverandre gjennom fine nyanser. Forskere og arkeologer har klart å klassifisere vikingkonstruksjoner i flere kategorier.
1 — Vikingenes langhus
Rekonstruksjon av langhuset til en vikinghøvding ved Lofotr Vikingmuseum, på Lofoten i Norge.
Langhus (eller langhús på norrønt, skalar på islandsk) er gamle vikingboliger. Selv om de var bygget i lengden, var de bare 5 til 7 meter brede.
Dessuten varierte dimensjonene deres avhengig av eierens rikdom. Enkle boliger på landet var bare 15 meter lange, mens husene til vikinger med større rykte oversteg 25 meter.
Veggbuene er ovale, buet i en stump vinkel, slik at taket minner om formen på en båt opp-ned. Dette aspektet er desto mer slående ettersom endene er tynnere enn den sentrale delen. Innvendig tviler forskere til og med på om stolpene var vertikale, da de virket mer skråstilte.
Inne i et vikinglanghus finner man to sentrale rekker med bjelker på linje parallelt med hovedaksen. Huset er delt inn i flere rom av skillevegger i tre.
Faktisk var det hele etterkommerne til samme familie som sov under samme tak, og eventuelt husstandens treller. Man regner derfor med omtrent femti personer per langhus. Trellene og dyrene var skilt fra de andre beboerne, og ble plassert i den østlige enden.
På den sentrale hovedgangen tente man bål for å varme opp lokalene. Gulvet var av frisk jord for å absorbere noe av fuktigheten.
Selvfølgelig var byggingen av lange vikinghus arbeidskrevende. I tillegg til å kreve enormt mye arbeidskraft, måtte man ha tilgang på nok trevirke. Hvis eik manglet, ble det erstattet av flettede kvister.
2 — Vikingenes grophus
Som navnet antyder, er grophuset (som på dansk kalles grubehus) delvis bygget under bakken. Det dreier seg om halvt underjordiske hus: fundamentene er gravd 4 til 5 meter ned i bakken. Jorden utgjør derfor den nedre delen av veggene. Dette gjør det mulig å utnytte miljøet for termisk isolasjon.
I motsetning til langhusene er disse boligene like lange som de er brede, og noen ganger sirkulære. Siden konstruksjonsmaterialene ikke er så omfattende, anslår man at byggekostnadene var lave.
Derfor er dette små hus beregnet på de mest beskjedne husholdningene, og de fungerte av og til som verksteder for håndverk eller handel. Dessuten har bevis vist at man også lagret mat og forsyninger der. I Löddeköppinge i Sverige finnes det flere grupper av grophus som kan ha huset handelsreisende midlertidig.
Selv om forskning har funnet rester av ekskrementer der, er det lite sannsynlig at grophusene faktisk var vikingtoaletter. Det dreier seg snarere om avfall som ble fjernet etter at stedet forfalt. Etter vikingtidens slutt ble denne konstruksjonstypen forlatt.
3 — Vikingenes byhus
Kreditt: World History Encyclopedia (worldhistory.org)
Langt fra konstruksjonene på landet organisert rundt gårder og jordbruksland, var vikingenes byhus sjeldne. Byggematerialene og isolasjonsteknikkene var mer avanserte. Man merker med en gang at husene er mer sofistikerte, og arkitekturen mer moderne. De var litt høyere og hadde et øvre nivå for soveplasser.
Av disse bosetningene nevner vi Uppsala, Kaupang og Ribe, kjente byer fra vikingtiden. Den mest bemerkelsesverdige av disse små byene er Heiðabýr, som vi nå kjenner som Hedeby. Tidligere var denne byen så bemerkelsesverdig at den var beskyttet av to store murer i sør: Dannevirke og Kovirke.
Den har nylig blitt annektert til tysk territorium, etter å ha tilhørt Danmark i lang tid. Gitt at konstruksjoner som er over tusen år gamle er bemerkelsesverdig godt bevart der, har byen blitt klassifisert som UNESCOs verdensarv.
4 — Vikingborger
Rekonstruksjon av Fyrkat-borgen nær Hobro, Danmark.
Borgene er sirkulære vikinghus forsterket med rekker av vertikale trestolper som støtter veggene fra utsiden. Formålet deres var å beskytte byene mot fiendtlige angrep. For ekstra sikkerhet var taket dessuten formet med trefliser.
To historiske steder skildrer vikingborger: Fyrkat-borgen i Hobro, den eldste som er oppdaget i Danmark, og Trelleborg-huset, som ligger i nærheten av Slagelse.
5 — Naust
Disse vikingkonstruksjonene hadde en helt spesiell funksjon: å oppbevare skip og båter når de ikke var ute på havet. Naturligvis utviklet størrelsen deres seg i takt med vikingbåtene. Langskip, for eksempel, krevde naust på flere meter i lengden. Mange arkeologiske utgravninger har avdekket spor etter disse konstruksjonene i nærheten av store innsjøer som vender ut mot havet.
Geografiske variasjoner av vikinghus
Som store oppdagere dominerte vikingene raskt regionen. Nordisk arkitektur opplevde derfor små regionale variasjoner, hovedsakelig knyttet til klimaet og egenskapene til det aktuelle miljøet. To steder med vikinghus skiller seg ut:
- Torfbæir, vikinghus på Island eller torvhus. Taket er dekket med leirjord toppet med torv. Disse stammer fra vikingtiden og er gårdshus som er delt inn i to deler. Den første delen, Innhus, fungerte som oppholdsrom og lagringsplass for mat, den andre, Uthus, var viet til verktøy og buskap. Etter et vulkanutbrudd forsvant de fleste torvhusene. En av de mest ikoniske konstruksjonene er Eiríksstaðir-huset som ligger i Haukadalur-dalen.
- Vikinghus på Grønland: landområdene erobret av Erik den røde hadde små vikingkolonier. I mangel på robust eiketre var vikinghusene som fantes der, nesten utelukkende bygget ved bruk av torv og torvblokker. Huset til Erik Torvaldsson, kjent som den røde, heter Brattahlid, og kan finnes i Qassiarsuk.
Organisering, interiør og vikingmøbler
Mens den ytre arkitekturen til vikinghusene varierer drastisk avhengig av miljø, funksjon og beboernes behov, er interiøret et ganske konstant trekk. Over hele Skandinavia var vikingarven ensartet og karakteristisk for vikingtiden.
De ulike rommene i et vikinghus
Ved inngangen finner man en lang hall som fungerer som sentralrom, eldaskali. Typisk var hallene i byhusene mindre romslige, men dette forklares med at det også var færre beboere der.
Dette er et felles oppholdsrom, akkurat som festsalen der bankettene ble holdt. Fellesskap var av største betydning i vikingtiden, noe som forklarer hvorfor slike kollektive soner eksisterte.
I de andre rommene er benker stilt opp langs siden for å sove, langt fra den sentrale korridoren formet av bjelkene. For hus i høyden, som borger og vikingbyhus, merker man av og til en ekstra sovesone i etasjen over.
Vikinger av høy rang kunne tillate seg å organisere spesielle rom for visse familiemedlemmer, og skilte treller og besøkende fra hverandre.
Og det ble lys
På den sentrale stripen er gulvet laget av stampet jord. Tregulv var derimot forbeholdt luksuriøse boliger.
Det var slik elementære former for ildsteder oppsto. Flere sementerte groper begrenset av stein var fordelt langs hele gangen, hver med et tilsvarende hull i taket.
Disse innretningene tjente ikke bare til å generere lys og varme, men også til matlaging. Ved behov ble en ekstra lyskilde lagt til: trefakler.
Det karakteristiske vikingpreget
Det nordiske folket animerte de sjelløse veggene med lidenskapen de følte for kulturen sin. Det er dette som gir all sjarmen til de gamle arkeologiske funnene som stammer fra denne tiden. Over hele Skandinavia beundrer man på museer:
- Vikingmøbler: spesielt krakker, kister, senger og bord i utskåret tre. Det var ved å inspisere gravene til rike vikinger og kultsteder at slike dyrebare gjenstander ble funnet.
- Vikingdekorasjoner: beriket av oppdagelsen av pigmenter på treverk, skulpturer og graveringer av vikingruner delikat impregnert på husenes bjelker og rester av veggtepper.
Vikinghusene var et sant fristed; en fredelig havn der vikingkrigerne feiret sine seire og der den nordiske kulturen blomstret. Til tross for beskjedne midler, har moderne skandinaviske boliger blitt sterkt påvirket av deres nøkternhet og originalitet.
