Vikingkrigere | Skandinavisk kampkraft!
Vikingene er de kraftigste krigerne Europa noensinne har sett. Krigere kjent for sitt mot, sin tapperhet og sin villskap, men fremfor alt for sin voldsomme natur. Ingenting og ingen kunne stoppe dem, og bare det å nevne dem var nok til å få fiendene til å skjelve.
Vikingkrigernes styrke har gitt opphav til utallige legender gjennom tidene. Det er ubestridelig at der vikingene dro, kunne ingenting stå imot dem. De ble sammenlignet med blodtørstige beist, tapre krigere eller til og med krigsguder, og deres enorme seiersrekke er det ingen som bestrider.
I denne artikkelen vil du få oppleve legendene om vikingkrigernes opprinnelse og historien bak styrken til Europas modigste soldater. Gjør deg klar til å dykke ned i de største viking-sagaene som har preget denne sivilisasjonens historie!
En sivilisasjons opprinnelse
Vikingene er en legendarisk sivilisasjon som har satt sitt preg på historien til Europa og hele verden. Deres forfedre omgås og kjempet mot krigerne fra det greske og romerske imperiet, for til slutt å bosette seg i Nord-Europa. Dette området skulle senere bli kjent som Skandinavia eller Normandie.
Skandinavia består av tre store dynastier: Danmark, Island og Sverige. Folket i denne legendariske regionen bærer navnet normanner eller skandinaver, som begge betyr «nordens folk» eller «mennene som lever nord i verden». Det er dette samme folket som senere stolt skulle bære tittelen Viking.
Fødselen av legenden om vikingkrigerne
Den strålende vikingtiden begynte rundt slutten av år 700, en periode som sammenfaller med det skandinaviske folkets ekspansjon utover Europa. Historikere er enige om å utpeke år 793 som begynnelsen på denne epoken, markert av de første vikingtoktene og plyndringene i England.
Vikingenes rykte begynte å spre seg over hele Europa. Navnet deres fikk da mange betydninger:
- På norrønt betyr det «havutforsker» eller «menn som ror på skift». Det er et begrep som beskriver disse utforskerne som fremragende krigere og herrer over havet;
- På gammelislandsk stammer det fra uttrykket «i vikingu», som oversettes til «å dra på plyndringstokt». Den maskuline navneformen av dette uttrykket, «vikingr», betyr «den som plyndrer skatter» eller «pirat»;
- En mer moderne betydning beskriver vikingen som «en kriger eller sjømann som kommer fra Skandinavia».
Vikingene kjempet uten frykt og med en villskap som sådde terror i fiendens rekker. Det er her legenden om de mektige krigerne ble født!
Vikingene og den norrøne religionen
Overmenneskelig styrke, usårbart mot og en ekstrem tapperhet selv i møte med døden er egenskapene som skilte vikingkrigerne fra deres motstandere. Ferdigheter som gjorde dem ubeseirede i kamp.
De lange, kalde vintrene, ufruktbar jord og det barske klimaet i de skandinaviske landene bidro til å forme vikingenes uknuselige karakter. Men den virkelige hemmeligheten bak vikingkrigernes hjerter var deres urokkelige tro på sin religion og sine norrøne guddommer.
Faktisk var vikingene et religiøst folk, sterkt knyttet til visse guddommer. Den viktigste var guden Odin: den mektigste vikingguden og far til alle norrøne folk. Han er guden for styrke, visdom og døden, som følger vikingkrigeren gjennom hele livet og beskytter ham mot fiender.
I norrøn mytologi er Odin en velvillig gud som bekjemper ondskapens krefter og våker over vikingene gjennom sine symboler:
- Valknut: dette er det ultimate beskyttelsessymbolet; det frigjør en fra frykt og gjør det mulig for vikingen å møte alle utfordringer;
- Odins horn: gir klarsyn og evnen til å forutse motstandernes strategier. Vikingkrigerne kan dermed motvirke fiendens list i kamp;
- De magiske symbolene: «Aegishjalmur» eller «Ægishjálmur» er et islandsk magisk symbol som er synonymt med uovervinnelighet og usårbarhet. Vikingkrigerne hadde for vane å tegne det i pannen før hvert slag. Noen tatoverte det til og med på kroppen;
- Vikingruner eller «futhark»: dette er vikingenes alfabet. Ifølge norrøn mytologi skjuler hver rune en mystisk kraft som bare Odin klarte å forstå. Det var for øvrig han som ga dem som en gave til vikingene.
I tillegg til å tatovere dem, hadde vikingkrigerne for vane å bære ringer, armbånd eller halskjeder med Odins symboler for å tilegne seg hans krefter.
Et annet utbredt symbol var Tors hammer Mjölnir, som gir styrke og mot til krigeren som bærer den.
Håndverkere med urgammel kunnskap
Med gudenes styrke på sin side er det unødvendig å si at vikingene ble krigens herrer. Likevel nøyde ikke vikingkrigerne seg med det; de hadde mer enn ett skjult talent. De fleste av dem var fremragende håndverkere og mestret mange ferdigheter:
- Landbruk: De skandinaviske landene er barske og tørre med vintre som kan vare i mange lange måneder. Under disse forholdene ble vikingene mestere i landbruk, i stand til å dyrke hva som helst i den nordiske kulden. Det var takket være dette at de kunne dyrke «lin», en blomst som gir svært nyttige tekstilfibre.
- Snekring og konstruksjon: Vikingenes krigsskip er mesterverk som vitner om en unik kunnskap. I tillegg til treskjæring klarte vikingene å bygge hus som tålte kulden. Vikingenes skjold er også laget av tre, men fullstendig dekket av skinn for å gi dem mer motstandskraft.
- Smiing: Med en utrolig robusthet er skandinaviske smeder kjent for å forme de beste våpnene. Enten det er sverd, spyd eller økser, er det bare vikingene som mestrer denne kunsten, som sies å stamme fra gudene.
- Smykkekunst: Skandinavia er en region rik på edle metaller (gull, sølv og bronse). Vikingene ble mestere i å lage smykker, som for dem hadde en dobbel nytte: å bli byttet mot matvarer og å fungere som dekorative klenodier.
I tillegg til dette var vikingene fremragende utforskere og handelsmenn. De seilte til fjerne land og byttet tekstiler, smykker og verdisaker (i gull og sølv) av egen produksjon mot mat og forsyninger til sine stammer.
Jomsvikingene: eliten blant vikingkrigerne
Jomsvikingene beskrives i mange sagaer som de kraftigste vikingkrigerne. Det er et brorskap av uavhengige leiesoldater som ikke tilhører noe vikingrike. Hovedkvarteret deres ligger i Jomsborg: en festning hvis nøyaktige plassering er ukjent den dag i dag.
Jomsvikingene er utelukkende viet til tilbedelsen av Odin og Tor. Ifølge legendene skal disse gudene være opphavet til deres uovertrufne styrke, som beskrives som makeløs og umenneskelig. En kraft så stor at mange var skeptiske og mente at jomsvikingene ikke var noe annet enn en legende.
Likevel forteller mange historiske sagaer om deres eksistens:
- Jomsvikingenes saga: den forteller om opprettelsen av jomsvikingene av Palnatoke, en vikinghelt med legendarisk styrke.
- Sagaen om Olav Tryggvason: han var en tidligere norsk konge. Han skal ha møtt jomsvikingene under sine mange eventyr og benyttet seg av deres tjenester.
- Flateyjarbók: dette er en samling av historie og kongesagaer skrevet i år 1300, det rikeste av de islandske manuskriptene. Den inneholder mange sagaer som skildrer jomsvikingenes historie.
Til tross for at jomsvikingene bare var en gjeng leiesoldater, hadde de en æreskodeks som dikterte en streng oppførsel. Det var denne koden som gjorde disse vikingkrigerne så fryktinngytende i kamp:
- Bare vikingmenn over 18 år kunne bli med. Det eneste unntaket fra denne regelen var barnebarnet til Palnatoke: «Vagn Åkesson». I en alder av 12 år overgikk han allerede mange krigere;
- Jomsvikingene skal ikke vise frykt og skal ikke vike for noen fiende;
- De er forpliktet til å hjelpe og beskytte hverandre i kamp;
- Et medlem av jomsvikingene kan under ingen omstendigheter forlate brorskapet.
Jomsvikingene kjempet mange slag under ulike faner, men den mest strålende seieren forblir krigen mot kong Harald Blåtann av Danmark. En diktatorisk konge som ble beseiret av jomsvikingenes leder, Styrbjørn den Sterke, som brakte fred til Skandinavia.
Berserkere: legemliggjørelsen av en guddommelig kraft
I norrøn mytologi finnes det en spesiell klasse av vikingkrigere som klarer å påkalle en del av Odins destruktive kraft. Disse ville krigerne går inn i en transe av hellig raseri. Kreftene deres kan mangedobles til det punktet at de kan ødelegge en hel hær med bare hendene. Disse krigerne kalles berserkere.
«Berserker» betyr på norrønt «den som bærer en bjørnekåpe» eller «den som kjemper bar overkropp». Dermed er berserkere vikingkrigere som er over 2 meter høye, og som ikke bærer noe mer enn et bjørneskinn i kamp.
Berserker betegner den som besitter bjørnens dyreånd. Det finnes to andre klasser av disse vikingkrigerne: «ulfhednar», hvis ånd er ulven, og «svinfylkingar», villsvinkrigere.
Berserkere er Odins krigere. De påkaller hans kraft for å oppnå denne berømte tilstanden som lar dyreånden deres ta kontrollen. I denne tilstanden blir de nesten uovervinnelige:
- Et dyrisk raseri driver dem: de utstøter ville skrik og vil rive alt i stykker på sin vei;
- Våpen skader dem ikke lenger: dyrehuden de bærer, kombinert med transetilstanden, gir dem motstandskraft mot vanlige våpen;
- De ødelegger alt på sin vei: i denne tilstanden skiller de ikke lenger mellom allierte og fiender;
- De har en overmenneskelig styrke.
Dette morderiske vanviddet kalles berserkergang: Odins raseri. Noen nyere studier antyder at berserkere inntok en spesiell blanding for å frigjøre raseriet sitt. Den skal ha vært laget av sjeldne planter med psykotrope effekter.
Mange sagaer og historiske kilder nevner berserkere, spesielt: «slaget ved Hafrsfjord» i Hornklofi, eller «Sagaen om Olav den hellige» i Heimskringla.
Kvinnelige krigere: Birka-krigeren
I vikingkulturen er den største æren som finnes for en kriger å dø i kamp. Vedkommende vil da få æren av å bli ønsket velkommen av Odin i Valhall, vikingenes paradis.
Det er av denne grunn at den skandinaviske sivilisasjonen hadde for vane å begrave vikingkrigere med deres våpen, smykker og alle deres trofeer: slik at de kunne ta dem med seg til Odins bolig.
Birka-graven, oppdaget i 1878, er et gravkammer fra 900-tallet hvor en stor vikingkriger hviler. I hvert fall var det det man trodde frem til 2017. En genetisk test fastslo at DNA-et fra beinene i denne graven tilhører en kvinne.
Birka-graven var altså dedikert til en vikingkvinne. En kvinne som ble begravd med utstyret til en vikinghøvding, en utmerkelse som bare ble gitt til høytstående vikingkrigere. Dette funnet har endret historikernes oppfatning av vikingkulturen og rollen kvinner spilte i deres kriger.
Mange litterære sagaer bekrefter at vikingkvinner var svært store krigere. Beviset finnes i Laksdøla saga, eller spesielt i Hervors saga og kong Heidreks saga. Dette funnet bekrefter bare disse mytene.
Vikingkvinner har alltid spilt en sentral rolle i vikingkulturen, så vel som i krig, ved å legemliggjøre «Völva»: en kvinnelig magiker med spådomskrefter. Denne gaven, tilskrevet gudinnen Frøya, gjorde det mulig for dem å forutse fiendenes strategier.
